Et intervju med Dr. William Zic
I dette intervjuet deler Dr. William Zic, førsteamanuensis i sykepleie ved Dominican University, hvordan teamet hans integrerte en modell med lav dose og høy frekvens for Resuscitation Quality Improvement® (RQI®) i BSN-programmet sitt.
Han går gjennom utfordringene de møtte med å opprettholde ferdigheter, hvordan tilbakemeldinger i sanntid endret studentenes atferd, og hva som skal til for å implementere en bærekraftig, læreplanintegrert tilnærming til HLR-opplæring.
Førsteamanuensis i sykepleie ved Dominican University
Se videoen eller les transkripsjonen nedenfor.
«Hei, jeg heter William Zic. Jeg er førsteamanuensis i sykepleie ved Dominican University. Jeg samarbeider tett med vårt simulerings team når vi integrerer ferdighetsområdene med høy verdi i læreplanen vår.
Vårt oppsett er et BSN-grunnutdanningsprogram i sykepleie før autorisasjon, og vi innlemmer RQI-læreplanen i våre medisinske, kirurgiske og pediatriske emner. Dette styrker vår HLR-kompetanse og selvtillit hos studentene våre ved å bruke en svært strukturert og repeterbar tilnærming.
Forskningen vår har virkelig fokusert på HLR-effektivitet og kompetanse ved hjelp av gjentatte prosedyrer og objektiv tilbakemelding for å tette gapet mellom å være sertifisert og faktisk være klar.»
Dr. Zic: “Vi prøvde virkelig å løse det velkjente problemet i ferdighetsundervisningen i sykepleie, der vi hadde varierende selvtillit hos studentene våre som øvde på HLR sjelden. Så, som du vet, er tradisjonell HLR-sertifisering en vanlig toårssyklus.”
"Men evidensen tilsier, og vår erfaring tilsier, at det ikke er nok å ha en toårssyklus for å oppnå HLR av høy kvalitet når det virkelig gjelder."
“RQIs lavdose-, høyfrekvensstruktur er det vi brukte for å styrke kompetanseutviklingen vår gjennom mindre, gjentatt अभ्यास med umiddelbar tilbakemelding. Dette gjorde det mulig for studentene å korrigere teknikken sin i øyeblikket, og deretter bygge varig kompetanse og selvtillit over tid.”
Dr. Zic: “I en typisk økt fullførte studentene våre først en kort kognitiv del, og deretter gikk de over til praktisk øving ved hjelp av RQI-dukker.
De fikk tilbakemeldinger i sanntid, og dette gjorde det mulig for dem å utføre hyppige kompresjoner og ventilasjoner. Så den umiddelbare tilbakemeldingen her, mener jeg, er nøkkelen.
Studentene fikk justere teknikken umiddelbart, i stedet for å vente på at en instruktør skulle finne dem og fortelle dem hva de måtte korrigere.
Når det gjelder tid, utformet vi dette slik at det skulle være realistisk for våre travle studenter, og det er virkelig ment å kunne gjentas for å forsterke effektiviteten, og studentene våre fullførte som regel dette på én gang, noe som ble gjentatt hver 90. dag.”
Dr. Zic: “Studentene våre likte dette veldig godt. De syntes det var veldig enkelt. Vi hadde en lenke som var innebygd i hvert av kursene våre som var involvert, og studentene klikket ganske enkelt på den og registrerte seg for programmet, og gikk deretter videre til simuleringslaboratoriene våre under ferdighetstreningen eller laboratorietiden for å utføre den praktiske delen av denne opplæringen.”
Dr. Zic: Vi integrerte dette direkte i våre medisinske, kirurgiske og pediatriske kurs, og programforventningen var at studentene skulle følge opp etter den innledende opplæringen minst én gang hver tredje måned ved vårt simuleringssenter som primær arena. Dette gjorde det veldig realistisk for studentene å bare gå ned til sim-laben, enten under ferdighetsøktene sine eller når de hadde tid. De fylte ganske enkelt ut en tidsluke og dro. Det fungerte veldig smidig. Og dette skapte faktisk en svært forutsigbar praksis for mange studenter.
Og forventningene ble kommunisert tidlig, slik at studentene hadde tid til å planlegge, og når de deretter samordnet fullføringen sin og kursrytmen med dette RQI-programmet, ble det virkelig en stor del av læringsløpet deres fra andreåret og helt gjennom tredjeåret.
Nå var det største designprinsippet integrasjon, men det lever inne i kursene våre. Det er nettopp innebygd i medisin-, kirurgi- og pediatrikursene.”
Dr. Zic: «Vi tilnærmet oss denne implementeringen som et samarbeid i team. Nå hadde både våre fakultetsmedlemmer, ansatte og studentene roller, så dette samarbeidet var viktig fordi denne plattformen samlet diskusjon om arbeidsflyt. Den samlet også spørsmål om feilsøking og andre kommunikasjonsbehov.
På støttesiden var rollen til fakultetet og de ansatte egentlig å holde prosessen i gang så smidig som mulig.
Vi måtte, som fakultetsmedlemmer og ansatte, orientere studentene, opprettholde timeplanen, og deretter bruke tilbakemeldingene som studentene ga oss ved fullføring for å se hvordan vi kunne støtte opplevelsen ytterligere, i det minste hver 90. dag frem til studentene uteksamineres.»
Dr. Zic: “På prestasjonssiden fokuserte vi på mekanikken i HLR, fordi vi fant ut at det virkelig er det viktigste. Så kompresjoner og ventilasjoner.”
"Vi sammenlignet prestasjonsnivåene ved baseline med prestasjonen etter at RQI sin sanntidsfeedback ble gitt, og det var helt tydelig at denne tilbakemeldingen hjalp studentene enormt med å korrigere teknikken."
“I vår akademiske opplæring legger teknikkdelene virkelig vekt på kompresjon og ventilasjon, inkludert frekvensen og dybden, korrekt håndplassering og volumet av pust som kan gis, fordi dette er nettopp der lærende har nytte av denne objektive, så å si, korrigeringen i øyeblikket.”
Dr. Zic: «Jeg fulgte med på 3 indikatorer. Først, gjennomføringspålitelighet. Det var her studentene faktisk fikk sine kvartalsvise oppfølginger, som ble gjennomført konsekvent.
Den andre var ytelsestrender. Nå så vi mindre variasjon og færre gjentatte teknikkfeil etter hvert som deltakerne gikk gjennom denne praksisen.
For det tredje hadde vi læreratferd og tilbakemeldinger, der studentene ga uttrykk for når de ikke forsto hva som måtte rettes opp, og når de trengte å føle seg tryggere på å nærme seg HLR-praksis slik den er. Så brukte vi disse signalene til virkelig å justere og stramme inn tidsplanene, vi finjusterte introduksjonen for studentene våre, og deretter la vi til våre målrettede støttenivåer når studentene støtte på problemer.
Det var fakultetsmedlemmer til stede under alle opplæringssesjonene, hver eneste én, fra start til slutt.»
"Det største skiftet vi så, var uten tvil tilbakemeldingen i sanntid. Den gjør øvelsen om til målrettet veiledning."
«Nå, i stedet for å gjenta HLR nøyaktig på samme måte hver eneste gang studentene kom ned til simuleringslaboratoriet, kom de heller inn med et veldig tydelig og spesifikt mål om å justere tempoet sitt eller kompresjonene sine.
Det kunne også ha forbedret dybden på kompresjonene eller korrekt håndplassering, igjen slik jeg var inne på tidligere. Bare å finjustere teknikken deres. Og vi følte at dette virkelig skaper et formålspreget miljø, og det får øvelsen til å føles mye mer effektiv, og det betyr veldig mye for disse studentene som er veldig opptatt og veldig stresset etter hvert som de ble stadig mer komfortable.»
Dr. Zic: “Vel, jeg tror dette på en måte knytter an til noen av de viktigste lærdommene, tror jeg, som vi lærte.
Integrasjon og kommunikasjon er virkelig nøkkelen. Så det å støtte sykepleieprogrammet var flott, men vi har også legeassistentprogrammer, vi har et ernæringsprogram, og vi har også et sosialt arbeid-program.
Nå samarbeider vi årlig med disse personene, med en IPE-fremdrift og tverrfaglig simulering, om du vil, der vi alle samles.
Og denne integrasjonen vi har passer fantastisk sammen med RQI, fordi forventningene er ukjente fra et PA- eller sosialt arbeid- eller ernæringsperspektiv.
Og vår akademiske kalender gjør det egentlig ikke optimalt for mange av disse andre programmene å bare gå ned til simuleringslaboratoriet når de vil. Så å holde det strukturert og sørge for at vi alle er i kommunikasjon betydde å snakke med hverandre veldig tidlig for å diskutere dette programmet, spesielt om kompetansen og/eller forventningene vi kan ha til dem når de går gjennom et slikt program. Så det er ikke bare for at de skal krysse av en boks.
Hvis jeg skulle starte dette på nytt, tror jeg at jeg ville lagt dette programmet litt tidligere inn i orienteringen med alle naturvitenskapelige fagene våre samlet, ikke bare sykepleie. Og jeg tror dette ville gitt ytterligere støtte, ikke bare for programmet.
Men for høyskolen vår og universitetet som en helhet, slik at denne håndboken, om du vil, ville være svært effektiv, og alle ville vite nøyaktig hvor de måtte være, og når de måtte være der.”
Dr. Zic: “Jeg vil si at det helt nødvendige er å integrere det i læreplanen, fordi vårt var forankret i medisin-kirurgi og pediatri. Vi kunne følge dette svært tett på kvartalsbasis.
For det andre kunne vi sikre oss, kanskje, et stabilt praksissted, og sørge for at arbeidsflyten og simuleringssenteret vårt var i sentrum for alt. Sammen bygger dette et veldig lite, men effektivt implementeringsteam som virkelig inkluderer studentene, fakultetet og annet personale som jobber i en organisasjon, og det gir en student mulighet til å gi tilbakemelding, ikke bare til fakultetet, men kanskje også til annet personale.
Og jeg tror at når du forutser disse barrierene, hvis du prøver å implementere et slikt program i akademia, så vil jeg si at resultatene i svært stor grad vil være studentopplevde og svært brukervennlige.”
Dr. Zic: “Mitt viktigste budskap er at hvis du vil ha kompetanse og selvtillit i HLR, og ikke bare sertifisering, så bør du følge denne modellen, fordi den virkelig støtter gjentatt अभ्यास og objektiv tilbakemelding.”
"Trening med lav dose og høy frekvens passer utmerket, bemerkelsesverdig godt, med ethvert kompetansebasert program eller opplæringstilbud. Det er målbar, det er repeterbar, og det er fokusert på å lukke spesifikke ytelsesgap over tid."
Lavdose, høyfrekvent HLR-opplæring er en pedagogisk tilnærming som bruker kortere, hyppigere øvingsøkter i stedet for å basere seg på en tradisjonell sertifiseringssyklus på to år. Ved Dominican University fullførte studentene RQI-oppfriskningsøkter hver 90. dag for å styrke ferdighetene og forbedre kompetansen over tid.
Ifølge Dr. William Zic tyder både bevis og erfaring på at en tradisjonell toårig syklus for HLR-sertifisering ofte er utilstrekkelig for å opprettholde HLR-prestasjoner av høy kvalitet. Hyppig øvelse hjelper studenter med å bygge selvtillit, beholde ferdigheter og rette opp mangler i utførelsen før de blir vaner.
Tilbakemelding i sanntid gjør det mulig for elever umiddelbart å identifisere og rette feil i kompresjonsfrekvens, kompresjonsdybde, håndplassering og ventilasjoner. Dette gjør øvingen om fra gjentakelse til målrettet ferdighetsforbedring.
Dominican University integrerte RQI direkte i sine medisinsk-kirurgiske og pediatriske sykepleiekurs. Studentene ble forventet å gjennomføre kvartalsvise øvingsøkter i simuleringssenteret, noe som gjorde HLR-opplæring til en rutinemessig del av utdanningsopplevelsen deres.
Dr. Zic anbefaler å overvåke tre tidlige indikatorer: fullføringspålitelighet, ytelsestrender og tilbakemeldinger fra lærende. Disse målene kan hjelpe undervisere med å identifisere hindringer, forbedre planleggingen og gi målrettet støtte der det trengs.
Programmets suksess ble drevet av integrering i læreplanen, strukturert kvartalsvis praksis, tilbakemeldinger i sanntid, tilgang til simuleringssenter og samarbeid mellom fakultet, ansatte og studenter.
I Dominican Universitys modell fullførte studentene HLR-oppfriskninger omtrent hver 90. dag. Denne gjentakende treningsplanen bidro til å forsterke teknikken og støtte utviklingen av langsiktig kompetanse.
Hans viktigste anbefaling er å fokusere på kompetanse og selvtillit, fremfor bare sertifisering. Han understreker at trening med lav dose og høy frekvens er målbar, repeterbar og effektiv for å tette prestasjonsgap over tid.
